Hvor får vi karbon fra i en fossilfri verden?

Det kan virke absurd å bekymre seg for karbonmangel i en situasjon hvor et av verdens største miljøproblemer skyldes utslipp av CO2. Like fullt er dette en reell problemstilling som fortjener økt oppmerksomhet. Olje, gass og kull benyttes ikke bare som energibærere, men er også råstoff for utallige materialer og kjemikalier som vi kommer til å behøve også etter at fossile ressurser er faset ut. 10–15 % av verdens olje og gass benyttes som råstoff til fremstilling av disse produktene, og når petroleum ikke lenger er tilgjengelig vil vi behøve rundt en milliard tonn karbon som må hentes fra andre kilder.

Er det biomasse nok?

En mulighet er naturligvis å bruke karbon fra biomasse, for eksempel fra planter på land eller alger i havet. Arealene som er nødvendig til dette formålet vil imidlertid medføre enorme arealbeslag som vil rasere uberørt natur og skape konflikter med andre interesser i et omfang som vil være vanskelig å akseptere.

Alt som lages av olje kan lages av CO2

En bedre måte vil være om vi fremstiller disse produktene fra CO2. Alle materialer og produkter som i dag fremstilles fra fossilt råstoff kan i prinsippet også lages av CO2. Dette kalles CCU.

Hvorfor ser vi ikke flere eksempler på at CCU-teknologi tas i bruk?

Selv om både Norge og EU anerkjenner betydningen av CCU er det så langt ikke kommet virkemidler på plass som gjør slik industri lønnsom. Selv om CCU-prosjekter gir klimagevinster ved å fortrenge fossile råstoff til samme formål og ved å binde karbon i produktets levetid, er den samlede klimagevinsten per tonn prosessert CO2 lavere enn for CCS, og foreløpig vanskeligere å dokumentere. Derfor er ikke CCU en del av dagens klimastøtteordninger. CCU gir imidlertid miljø- og ressursgevinster utover hva et tilsvarende CCS prosjekt medfører, og nytteverdien av CCS og CCU kan dermed ikke sammenlignes direkte ved kun å vurdere klimaperspektiver.

Hvorfor haster det med å komme i gang med CCU-prosjekter?  

For det første er CCU-teknologien for fremstilling av mange viktige produkter fortsatt umoden, og det tar erfaringsmessig flere år å løfte teknologiske løsninger som foreløpig bare er demonstrert i laboratorieskala opp til et fullt fungerende industrielt anlegg. Dessuten tar det også tid å bygge opp helt nye verdikjeder og markeder som CCU-anleggene vil være en del av. Skal vi virkelig komme i den situasjonen at vi må holde liv i olje- og gassproduksjon for å produsere de produktene vi trenger?

Noe er feil!

Vi kommer til å trenge mer CO2 enn vi kan ta ut av andre kilder enn de fossile. CCU er et klimatiltak, men det handler om mye mer i tillegg. Vi gjør en feil med å forvalte CCU og CCS under samme regelverk. Behovet for å sette inn sterke klimatiltak gjør oss blinde for at vi faktisk trenger mye karbon vi ikke kan hente andre steder uten store naturinngrep.

Det haster å komme i gang med norske CCU-prosjekter – og vi trenger en målrettet virkemiddelbruk som gjør dette mulig.